Jeg mistet når min søster fødte

Det var en torsdag i slutten av juni rett før vår sommerferien det skulle starte.

Jeg var i uke 7 og jeg hadde blødd litt i ca 1-2 uker, men ikke av betydning, og «det er jo helt vanlig å blø litt» fikk vi beskjed om. Men den torsdagen startet det. Jeg våknet opp og det var masse blod i trusen. Så jeg fikk hastetime hos akupunktør, men dessverre  hjalp det ikke. Grudde meg til hvert dobesøk, fordi det så ut som en massakre. Nå var jeg ganske langt nede. Dette var abort nummer to med donoregg. Hele helgen lå jeg rett ut med smerter og løp frem og tilbake til toalettet for å skifte bind.

«Jeg klarer ikke å forholde meg til min nevø, ikke ennå»

Søndagen fikk vi sms fra min søster med bilde fra fødestuen. Det er noe av det tøffeste jeg har vært med på. «Hvorfor kunne han ikke vente to uker til med å melde sin ankomst?». Det føltes som om hjerte mitt ble revet ut av kroppen og tråkket på.

Mandagen morgen fikk jeg ultralyd for å undersøke min livmor. «Skulle hørt hjerteslag,men nå dessverre kun en tom livmor…»

Jeg klarer ikke å forholde meg til min nevø, ikke ennå. Jeg har begynt til samtaleterapi på Klinikk Fjeld og føler jeg får god hjelp der. Veien videre føler jeg blir vanskelig. Vi skal klare det og vi skal fortsatt prøve å få barn. Alt annet er utenkelig! Men det viktigste akkurat nå er å få hjelp til å klare å holde meg oppe, så ikke alt bare går i grus. Det er også viktig å lære å ta vare på hverandre i denne lange og vonde prosessen og det er nettopp det vi gjør nå.